Da var Stanley Kubrick boksen omsider på plass i hyllen... I de neste dagene vil jeg derfor gå gjennom og anmelde de fleste av filmene i boksen (de som ikke allerede er anmeldt), og jeg starter med 2001: En Romodyssé. Alle filmene i boksen er utgitt separat, og anmeldes derfor separat også. Samleomtalen av boksen kommer til slutt...

2001: A Space Odyssey var den første Kubrick-filmen som fikk spesialbehandling i form av separat samlerboks-utgave. Den boksen har jeg tidligere anmeldt her. I England og USA står tilsvarende bokser av A Clockwork Orange og Full Metal Jacket på trappene i nær fremtid, vi får håpe de når disse breddegrader etterhvert også. I og med at jeg altså tidligere har anmeldt denne filmen er jeg så lat at jeg bare kopierer anmeldelsen inn hit... Det er nøyaktig samme utgave av filmen som i boksen, bare uten det spesielle ekstramateriellet. Film-, bilde- og lydanmeldelsene blir derfor identiske med Collector’s Box omtalen min...

Allerede fra første bilde i filmen, akkompagnert av Richard Strauss’ mektige og pompøse Also Sprach Zarathustra, vet du at du er vitne til en annerledes film. Dette er på ingen måte noen vanlig film, ingen film verken før eller senere har noensinne vært i nærheten av å ligne på denne. Det er det nærmeste et vanlig menneske kan komme en tur ut i verdensrommet og en historie ulik det meste som har funnet veien til det store lerretet.



Å virkelig forklare historien i denne filmen ville vel vært som å løse og forklare universets mange hemmeligheter. Men i hovedsak handler filmen om en svart monolitt. Første møte med den er det apene som får, lenge før mennesket vandret jorden, og effekten den har på apene er stor, de får med ett evnen til å ta i bruk ben og knokler som våpen og verktøy. Med andre ord, de utvikler en mer avansert form for intelligens, det første skrittet i utviklingen til menneskeheten. Neste møte med monolitten er på månen i år 2001, hvor man plutselig oppdager et signal fra månen rettet mot Jupiter. Deretter følger vi romskipet Discovery I på vei til Jupiter for å undersøke fenomenet nærmere. Besetningen består av tre astronauter i dvale, astronautene Dave Bowman (Keir Dullea) og Frank Poole (Gary Lockwood) og den avanserte datamaskinen HAL 9000. Det tredje møtet med monolitten finner sted utenfor Jupiter og fører med seg en rekke spesielle hendelser og kuliminerer i hva som kan være det neste skrittet i menneskets utvikling...

Jeg vet at det der ble en litt tynn beskrivelse av handlingen, men jeg vil prøve å ødelegge minst mulig for dem som ikke enda har sett filmen. Dessuten er handlingen såpass innfløkt at den bør oppleves og tolkes på egenhånd heller enn å lese andres tolkninger av den. Hver gang jeg ser filmen ender jeg opp med en ny tolkning av filmen, og det var også noe av meningen. Arthur C. Clarke sa at hvis du forsto 2001 første gang du så filmen, så hadde de feilet. Heri ligger noe av filmens genialitet, den har en såpass avansert historie at den tåler gjensyn på gjensyn, og blir tolket forskjellig hver gang fordi de som ser den har blitt litt eldre siden sist de så den og derfor tolker den litt annerledes. Få andre filmer inviterer til slik tankevirksomhet som det denne filmen gjør. I motsetning til andre filmer svarer ikke denne filmen på alle de spørsmål som dukker opp, det er opp til hver enkelt å finne sine egne svar.

Filmen er basert på Arthur C. Clarkes novelle The Sentinel, og Kubrick og Clarke utviklet historien vi ser i filmen sammen. De brukte faktisk fire år på å utvikle og forme konseptet for filmen. Samtidig med filmen kom også historien i romanform fra Clarke, og han har også skrevet et par oppfølgere, hvorav den første, 2010 – Year We Make Contact, er filmet.



Som en del andre Kubrick-filmer er også denne episodedelt, med fire meget forskjellige episoder. Første er Dawn of Man hvor apene får det første møtet med monolitten. Deretter har vi delen From Earth to the Moon hvor vi følger Dr. Heywood R. Floyd (William Sylvester) på en reise til månene for et nytt møte med monolitten. Tredje del er Jupiter Mission med reisen i Discovery I mot Juipter, og siste del er Jupiter and Beyond the Infinite, hvor Dave reiser på en reise gjennom tid og rom, hvor tid mister all sin mening.

Det var litt om en historie som kan diskuteres i det uendelige. Filmen er annerledes på mange andre måter enn bare historien. Den satte en helt ny standard for science fiction filmer, og er ene og alene grunnen til at f.eks. Star Wars ser ut slik den gjør (i romscenene vel og merke). For å lage et overbevisende epos om romfart krevdes nye standarder og omhyggelig arbeid med spesialeffekter. Mange av romscenene er filmet i miniatyr, men i mye mer detalj enn det var blitt gjort tidligere. Mangfoldige timer ble brukt på hver eneste scene, for å få det til å se ekte ut. I mangel av digital teknologi måtte de også finne nye metoder for å fylle TV-skjermer og vinduer i modellene med bilder. Og alle spesialeffektene er så naturtro at det er en nytelse å se på, det er ingenting som avslører effektene. Kubrick vant faktisk også sin eneste Oscar for det arbeidet han gjorde med å utvikle spesialeffekter for filmen.

Kubrick gikk også nye veier når det gjaldt musikk i filmen. Tidligere sci-fi filmer prøvde så godt de kunne å lage musikkspor som hørtes futuristiske ut, ved å gi det et veldig elektronisk preg. For å sette stemningen på settet brukte Kubrick, som alltid, mye klassisk musikk, og han gikk og lekte litt med ideen om å inkludere en del av det han spilte i filmen. Likevel engasjerte han komponisten Alex North til å lage et musikkspor for filmen. North hadde tidligere laget musikken til Kubrick’s epos Spartacus. Men uansett hvor mye North prøvde å blande inn klassiske elementer i musikken sin så ble det ikke riktig, og de var begge enige om at det var bedre med et rent klassisk musikkspor til filmen. Dermed var filmen reddet fra faren for musikk-klisjéer som ofte preget andre sci-fi filmer. Og valget må sies å være veldig riktig. Jeg kan aldri tenke meg at filmen ville vært så populær som den er nå hvis det ikke hadde vært for den tidløse, stemningsfulle og fengende klassiske musikken som brukes her. Richard Strauss var ikke den best kjente komponisten i 1968, men hans popularitet tok av i etterkant på grunn av filmen. I ettertid er det mange som har glemt den originale tittelen til Also Sprach Zarathustra, og bare kaller den ”Theme of 2001”, og stykket ble i etterkant voldsomt populært i andre filmer og begivenheter, fordi det forbindes med introduksjonen til noe virkelig nytt og spennende. The Blue Danube brukes i de scenene hvor romskip flyr inn mot romstasjoner eller lander på andre planeter, og gir scenene et vist preg av å være en dans og en lek. Annen musikk som brukes i filmen er Aram Khachaturians Gayane Ballet Suite, som er et temmelig monotonisk og rolig stykke. Det brukes i ferden mot Jupiter og understreker hvor ensomt og vemodig det må være å befinne seg midt i rommet, millioner av kilometer unna dem du elsker. Resten av musikken til filmen er det Gyorgy Ligeti som står for. Hans musikk er meget spesiell, med forskjellige menneskestemmer som legges oppå hverandre og skaper en slags klagesang som gir en meget spesiell stemning. Han står også for musikken til filmens ”Intermission” (pause midt i filmen), som er nok en meget stemningsfull affære.



Musikken til filmen er med andre ord meget variert og spennende, og setter virkelig stemning på filmen. Med pompøs og mektig musikk hver gang det skjer noe stort og revolusjonerende, klagende musikk når det skjer noe uforklarlig, lystig og fengende musikk når det skjer noe visuelt nydelig og spennende og dyster musikk når det er behov for det. Ikke noe musikkspor jeg kan tenke på har vært mer passende for en film enn dette er for 2001, selv om det altså dreier seg 100% om musikk laget uavhengig av filmen. Dette fordi Kubrick hadde denne musikken i hodet når han så for seg scenene, og hans visjoner var som regel geniale...

Det er veldig lite dialog i denne filmen. Det går nesten 30 minutter før første replikk kommer, og det er nesten like lang tid på slutten uten dialog. De som har regnet på det har kommet fram til at det er rundt regnet førti minutter dialog i filmen (som varer i 2 timer og 23 minutter). Det er bildet som spiller hovedrollen i filmen, med mektige billedkomposisjoner fra verdensrommet og fra livet ombord i romskipene. Kubrick kalte dialog for en tvangstrøye, han ville heller at bildene skulle tale for seg. Som stumfilmfan må jeg si meg mye enig i det, bilder taler ofte et mye bedre språk en ord gjør. Dette blir på mange måter en krysning av veldig taleorienterte filmer og stumfilmer, og blandingen er perfekt. Der det er naturlig brukes tale flittig, der det ikke er nødvendig utelates det helt. I stedet for musikk brukes det ofte lydeffekter, som virkelig er med på å understreke ensomhet i verdensrommet, slik som de lange scenene med pusting når de skal skifte ut den defekte delen på romskipet, eller de repetitive lydene fra instrumentpanelene når de er ute i minipod’ene.

Visuelt sett er filmen også et mesterverk. Romscenene har av ekte astronauter blitt kalt virkelig naturtroe, og naturscenene på begynnelsen av filmen er slående nydelige. Som alle andre Kubrick-filmer er det en meget fargerik opplevelse som venter deg, i denne filmen er det veldig mye rødt som går igjen. Men uansett hva som er på skjermen så virker det så riktig og naturtro at det er en nytelse uansett. Og det å sitte å beundre kameravinkler og bildekomposisjon er en meget interessant og spennende opplevelse.



I mine øyne er dette den nær perfekte film. En film som kan sees igjen og igjen uten å bli lei av historien, og som er en visuell og audiell nytelse hver gang, med sin tidløse musikk. I sin genre er den suveren, ingen sci-fi film er i nærheten av denne filmens genialitet, visuelle slagkraft eller innflytelsesevne. Eneste film jeg kan komme på som i det hele tatt kan drømme om å sammenlignes med denne må være den tyske stumfilmklassikeren Metropolis av Fritz Lang.

Unn deg et par timer med denne filmen, du er garantert en opplevelse ulikt alt annet du har opplevd, og du har spørsmål å tygge på lenge etter at filmen er ferdig. Har du sett den før, se den igjen. Likte du den ikke da du så den sist, se den igjen likevel, sjansen for at du likevel vil like den etterhvert som du blir eldre er stor.

BILDEKVALITET

Jeg var stum av beundring da jeg så denne filmen. Hva de har gjort med bildet siden de første sone 1 utgavene må gudene vite, eller eventuelt: må gudene ha gjort, for dette er himmelsk! Jeg kan ikke komme på en eneste film jeg har sett på DVD som har hatt et bilde som kan sammenlignes med dette. Det finnes ikke et støvkorn på overføringen, riper og flekker er ikke-eksisterende, med unntak av et par knapt synlige, bittesmå prikker på begynnelsen og slutten. Kubricks filmer er alltid fargerike, men aldri har jeg sett så slående og nydelige farger som her. Kontrastene er helt suverene, og bildet er så sylskarpt at man nesten stikker seg... Referansekvalitet! Like godt eller bedre enn bildekvaliteten på alle helt nye filmer.

LYDKVALITET

Lyden er ikke noe dårligere den heller. Dette er ikke en film med utpreget bruk av surroundeffekter, men alle høyttalerne er med titt og ofte. Naturscenene i Dawn of Man episoden er så naturtro at det er skremmende, hør spesielt på de stille nattescenene hvor nattens små lyder spilles mot det fra alle kanter. HAL 9000’s stemme er også lagt over alle høyttalerne, for å gi litt mer inntrykk av å være tilstede overalt i romskipet. Talen er klar og fin der den skal være: i senter, musikken fyller hele rommet og gir en fullkommen opplevelse. I enkelte scener tas også sub’en i bruk. I reisescenen i Jupiter and Beyond the Infinite brukes den mye og effektivt, og skapte nærmest jordskjelv i stua. Det er i nærheten av det beste lydsporet jeg har hørt på film også. Et par ganger bærer det bittelitt preg av filmens faktiske alder, men det er så sjelden og bagatellmessig at jeg velger å ikke trekke for det. Filmen har garantert aldri hørtes bedre ut!

EKSTRAMATERIALE

Det eneste som følger med her er en trailer. Den første sone 1 utgaven hadde i det minste et intervju med Arthur C. Clarke i tillegg...

KONKLUSJON

Denne filmen hører hjemme i enhver seriøs DVD-samling, og hvis du er en virkelig film-entusiast så går du for samlerboksen også. Slikt ekstramateriale som du finner der skal du lete lenge etter. Filmen er en visuell og audiell nytelse med en tidløs historie som stimulerer hjernecellene. Restaureringsarbeidet de har utført på filmen gjør at den holder en bilde- og lydkvalitet som er fullt på høyde med, om ikke bedre enn, alle filmer som produseres i dag. Den ultimate opplevelsen av et tidløst mesterverk!

Eventyr   Sci-Fi  

16:9 optimalisert widescreen 2.21:1

Tysk Dolby Digital 5.1
Engelsk Dolby Digital 5.1

Italiensk, Finsk, Dansk, Svensk, Norsk, Engelsk, Tysk

Trailer

Stanley Kubrick

Keir Dullea
Gary Lockwood
William Sylvester
Douglas Rain

Internet Movie Database
Trailere