Det er få eller ingen artister som har hatt en så splitta personalitet utad som Bob Dylan, bortsett fra kanskje David Bowie. Opp igjennom karrieren han fremstått som nesten totalt forskjellige personer. Regissør Todd Haynes illustrerer dette på en ekstrem måte i I’m Not There, ved å bruke hele 6 skuespillere i rollen som «Bob Dylan». Utseendemessig er disse skuespillerne så ulike som de går an å bli, alt fra en 11 år gammel farget gutt til en dame. I tillegg så har disse 6 karakterene egne navn, dvs. at ingen av dem heter Bob Dylan i filmen. Filmen blir heller ikke fortalt kronologisk, men hopper frem og tilbake i tid. En skulle kanskje tro at en slik film ville bli lett forvirrende. Og ja, det er den.



I hvert fall om en ikke kjenner til Dylans liv på forhånd. For filmen flommer over med allegorier, både til livet til Dylan og til musikken og tekstene hans. For eksempel kan det være greit å vite at han var svoren tilhenger av visesangeren Woody Guthrie i begynnelsen av karrieren og at han hentet mye inspirasjon fra sitt forbilde. I starten av filmen fremstilles han som en 11 år gammel farget gutt som haiker langs landeveien i togbanevogner. Han kaller seg «Woody Guthrie». Symbolikken i dette er lett å fange opp når en kjenner til historien, men for de som ikke er kjent med Dylan så kan jeg tenke meg at filmen kan oppleves som forvirrende. I en scene besøker han Guthrie på sykehuset og feller noen tårer over tilstanden hans. Dette er en kjent hendelse som en drar kjensel på fra dokumentaren No Direction Home. Når jeg så denne scenen tenkte jeg på hvor lett den kan misforsåes. Det er ganske lett å dra slutningen at det er faren hans som ligger i sengen. Ingenting blir forklart i filmen, og den handler mer om legenden Bob Dylan enn den virkelige Bob Dylan. Alt står åpent for å tolkes av seeren. Så for Dylan noviser kan filmen by på en del problemer.

Men nå er ikke I’m Not There laget for dem. Den er først og fremst en hyllest til det popkulturelle ikonet Bob Dylan og er laget for de som har fulgt han. Jeg vil karakterisere meg selv som fan av Bob Dylan og er noenlunde kjent med musikken og historien hans gjennom å ha sett flere dokumentarer. Men allikevel var det mye som jeg ikke «tok» i filmen. Antagelig er jeg litt for ung til å ha fått med meg alle aspektene ved privatlivet hans på den tiden og heller ikke lommekjent nok med alle tekstene (det skal noe til). Akkurat dette er helt sikkert en styrke med filmen; at en vil finne noe nytt ved den for hver gang en ser den. Og tro meg; her er det mye å finne!



Jeg kan ramse opp de forskjellige versjonene av «Bob Dylan» i filmen. Som nevnt har vi den unge og søkende «Woody Guthrie», spilt av en 11 år gammel farget skuespiller ved navn Marcus Carl Franklin. Neste ut er protestsangeren Bob Dylan, i filmen kalt «Jack Rollins», spilt av Christian Bale. Han spiller senere også den kristne Bob Dylan; «Pastor John». Så har vi filmstjernen Bob Dylan, her manifestert i karakteren «Robbie Clark», spilt av nå avdøde Heath Ledger. Dette er også den som må takle samlivsbruddet med kona. Den mest gjenkjennelige Dylan er den såkalte «1966 Dylan» med rufsete hår og på sitt mest kreative, foreviget i D.A. Pennebakers sin dokumentarklassiker Dont Look Back fra 1967. Denne Dylan-fremtoning blir i filmen kalt «Jude Quinn» og spilt av Cate Blanchett. I utgangspunktet er det overraskende å se Bob Dylan blir spilt av en dame, men utrolig nok er det faktisk hun som er mest lik han av alle de som karikerer han i filmen. Deretter har vi opprøreren Bob Dylan, kalt «Arthur Rimbaud» etter den franske poeten med samme navn, spilt av Ben Whishaw. Til slutt har vi den versjonen som jeg fant vanskeligst å plassere, nemmelig «Billy The Kid», spilt av Richard Gere. Han fremstiller den eldre Bob Dylan samtidig som det også passer inn med oppveksten hans. Dessuten er det åpenbart noen hentydninger til Sam Peckinpahs western hvor Dylan også spilte en rolle.

Skuespillerne gjør solide jobber alle sammen, men det er Cate Blanchett som stikker av med all oppmerksomheten. Foruten å være å være sminka slik at hun ser ut som Dylans ukjente tvillingbror, så oppfører hun også seg som han på alle plan. Dylan levde et ganske hektisk liv på den tiden og inntok forskjellige narkotiske stoffer. Følgelig hadde han visse rykninger og bevegelser pga disse stoffene. Blanchett etterligner disse i slik detalj at en får frysninger av å se på det. Hun vant forresten en Golden Globe-statue og ble Oscar-nominert for rollen.

Filmen inneholder som seg hør og bør mye musikk av Bob Dylan, enkelte låter blir fremført i selve filmen mens andre som bakgrunnsmusikk. I noen av disse fremførelsene blir det brukt coverversjoner gjort av andre band. Akkurat det synes jeg drar ned litt. Det hadde passet seg bedre å ha brukt Dylans egne versjoner. En stund lurte jeg på om Christian Bale sang selv i filmen, men i henhold til soundtracklistingen så er det John Doe som fremfører «Pressing On». Filmen er forresten ikke fylt med Dylans aller mest kjente låter. Tittelen I’m Not There er navnet på en låt fra albumet «The Basement Tapes» som han spilte inn i en kjeller sammen med The Band. Det er flere låter fra det albumet i filmen, bl.a. «Goin' to Acapulco» som blir brukt i en svært minneverdig scene mot slutten av filmen.



Alt i alt må jeg si at jeg likte I’m Not There. Den er noe surrealistisk til tider, men den fanger essensen til Bob Dylan ganske bra. Jeg tror den har potensialet til å bli litt bedre for hver gang en ser den. Til og med de mest hengivne Dylan-fans vil måtte vri hodet litt for å plukke opp alle referansene Todd Haynes har puttet inn i filmen. Om en forventer seg en autentisk dokumentar så anbefaler jeg heller den tiligere nevnte No Direction Home. Produksjonsmessig er I’m Not There svært vellaget og segmentene med de 6-7 forskjellige Bob Dylanene har alle en egen look. Kanskje hadde filmen vært bedre om den var kronologisk fortalt, eller om karakterene hadde vært kalt Bob Dylan? Ikke godt å si, men da hadde den vært lettere å forstå for uinnvidde. Men igjen, kanskje har den motsatt virkning og gjør at en blir mer interessert i fenomenet Bob Dylan? Uansett, er dette en klar anbefaling til alle Dylan-fans om å se filmen.

BILDEKVALITET

Med alle de forskjellige segmentene filmen er satt sammen av, varierer bildekvaliteten alt etter hvilket tidsperioden segmentet skal forestille og komme fra. Noen deler er sort/hvit og har mye korn, mens andre er glatte og innholder mye farger. Det er derfor nesten håpløst å gi noe karakter på bildet, men det er jevnt over detaljrikt og har et bra sortnivå. Jeg velger derfor å tro at bildet er slik det er ment å være.

LYDKVALITET

Utgaven har både DTS og Dolby Digital 5.1 lydspor. Jeg så filmen med DTS-sporet. Det første jeg la merke til var at lydnivået var en del lavere enn hva jeg er vandt til fra andre DTS-spor, men bortsett fra å måtte skru opp lyden noen hakk mer enn vanlig er lyden svært solid. Litt skurring er det på gamle lydopptak, men det er litt av sjarmen.

EKSTRAMATERIALE

Litt skuffende at vi bare får servert en enkeltdiskutgave i Norge. Totalt er det ca. 30 minutter med ekstramateriale på denne utgaven. Det er også lagt inn reklamer før og etter filmen.



Heath Tribute (3 min)
En kort tributt til Heath Ledger, bestående av klipp fra filmen.

Exteded scenes (24 min)
Utvida scener. Noen ganske bra, men det virker som om scenen hvor Christian Bale synger Pressing On er lagt inn to ganger. Jeg kunne i hvert fall ikke se forskjell på dem.

Gag Reel (4 min)
Forholdsvis dårlig gag reel med mye oppbygging til hver gag.

Trailere
En til denne filmen og en til The Forbidden Kingdom.

KONKLUSJON

En strålende hyllest til fenomenet Bob Dylan! I’m Not There må ikke sees på som noen ren autentisk film om Dylan. Den fanger opp noe av det som har gjort han til en legende, og fyller inn resten med litt fantasi og myter. Filmen har dessuten svært gode skuespillerprestasjoner og mye bra musikk. Men den kan kanskje bli noe krevende for de som ikke er kjent med Dylan på forhånd.

Biografi   Drama   Musikk  

16:9 optimalisert widescreen 2.35:1

Engelsk Dolby Digital 5.1
Engelsk DTS 5.1

Islandsk, Finsk, Dansk, Svensk, Norsk

Tributt til Heath Ledger, Utvida scener, Trailer, Gag Reel

Todd Haynes

Bruce Greenwood
Michelle Williams
Fanny La Croix
Charlotte Gainsbourg
Julianne Moore
Kim Roberts
Kris Kristofferson
Tyrone Benskin
Heath Ledger
Marcus Carl Franklin
Ben Whishaw
Christian Bale
Richard Gere
Cate Blanchett
David Cross

Internet Movie Database
Trailere