En gang sommeren/høsten 2009 kommer Quentin Tarantinos neste storprosjekt på en kino i din umiddelbare nærleik. Med Brad Pitt, Mike Myers (?) og Eli Roth (?!?) på toppen av lista. ”Inglorious Bastards” heter filmen, og tittelen er hentet fra filmen ”Quel maledetto treno blindato” fra 1978, av Tarantino utpekt som verdens beste krigsfilm. Nå kan vi nordboere omsider se om det vandrende filmleksikonet er helt på viddene med sin hyllest av denne krigskomedien, eller om det faktisk er noe i påstanden.




Andre verdenskrig er godt i gang, og en gjeng med fanger skal transporteres til militærfengsel hvor lang straff eller døden venter dem. I spissen for den lett tvilsomme gruppen finner vi løytnant Yeager (Bo Svenson), som har brukt kampflyet sitt til mer amorøse, private affærer. På vegen blir bilen med straffanger angrepet av tyske soldater, og fangene kommer unna. De bestemmer seg for å flykte til Sveits, men på vegen støter de på tyske soldater og skyter dem. Det viste seg at disse soldatene var amerikanske soldater på et hemmelig oppdrag som franske motstandsfolk venter på. Yeager og hans menn må derfor gi seg ut for å være disse soldatene for å kanskje slippe unna med livet i behold. Oppdraget er å ødelegge et våpen om bord i et tysk tog.

Har du sett ”The Dirty Dozen”? Den kom året før “The Inglorious Bastards”, og har klare likhetstrekk. Det er ingen tvil om at regissør Enzo G. Castallari har ønsket å lage en europeisk utgave av førstnevnte film, med straffanger uten noe annet valg enn å gjennomføre et livsfarlig oppdrag. Men det gjør i grunnen ingen ting, for begge filmene klarer fint å levere underholdning så det holder helt på egenhånd. Det hersker ingen dypere mening bak ”Bastards”. Dette er rett og slett dum moro fra start til mål, men en regissør som bruker det meste av budsjettet til å blåse ting i lufta.




Du har ett par store scener som peker seg ut her. Den første, og sannsynligvis mest kjente, er når gutta bestemmer seg for å ta en gruppe (tyske) badenymfer i nettoen i nærmere øyesyn. Det går jo brukbart helt til svarte Canfield (Fred Williamson) dukker opp, og jentene skjønner at dette er amerikanere. Kjenner du ikke til filmen, kjenner du nesten garantert til det surrealistiske bildet av den ikke fullt så vakre (men nakne) jenta som tar opp maskingeværet og peprer løs. Kostelig! En annen scene er fullstendig avvæpnende. Yeager og oberst Buckner har dessverre startet en selvspregningsmekanisme på bomben på toget, og gode råd er dyre. Men ikke verre enn at praktiske Yeager bare planter en penn mot tannhjulet og stopper mekanismen.

Som du skjønner oppfinner ikke ”Bastards” kruttet overhodet. Men den sprenger det flerfoldige ganger, og har det genuint moro. Det synes også på skuespillerne, hvor spesielt Bo Svenson ser ut til å storkose seg med automatvåpen, skinnjakke og pilotbriller. Dessuten vil du neppe rekke å kjede deg i løpet av filmens lengde, for her skjer det noe hele tiden. Forresten er innledningen utrolig stilig, ser her at Tarantino allerede har hatt Castallari som en liten mentor.

Litt trivia: Filmen har gjennomgått en mengde kilppinger, men den desidert snåleste var når man klippa vekk størsteparten av Bo Svensons scener for å gjøre Fred Williamson til filmens hovedkarakter for å dra nytte av blaxploitation-bølgen. Filmen fikk da navnet ”G.I. Bro”!

BILDEKVALITET

En europeisk film fra 1978 med heller skralt budsjett. Lover ikke voldsomt for bildekvalitet? Intet å frykte, for bildet ser fordømt bra ut med tanke på utgangspunktet. De har nok hatt en vanvittig jobb med å fjerne all smussen i form av riper og flekker, men det aller meste er borte. Rent bortsett fra at bildet er litt matt, er det ikke mye å klage over. Fargene er en smule bleke, men det er helt naturlig.

LYDKVALITET

Filmen kommer utstyrt med det originale engelske lydsporet, samt det italienskdubbede. Begge er i mono, intet støy å berette hjem om.

EKSTRAMATERIALE

Alt bonusmateriale er på disk 2.

20 minutters intervju med regissøren på italiensk. Ganske interessant.

50 minutter intervju med komponisten De Masi. Ikke fullt så interessant, siden han ikke har noen voldsomt spennende merittliste.

Filmens originale trailer i god kvalitet.

Den internasjonale åpningssekvensen og avslutningen av filmen. Det vil si at tittelen nå er engelsk, og rulletekstene likeså.

Slideshow, biografier og småinteressante tekstsider.

Et lass med trailere for en mengde obskure titler.

KONKLUSJON

”The Inglorious Bastards” er ikke riktig så bra som Tarantino skal ha det til, men underholdningsverdien er så absolutt til stede. En morsom krigsfilm som havner snuten bak sitt mer berømte forbilde, ”The Dirty Dozen”.

Krig  

16:9 optimalisert widescreen 1.85:1

Engelsk Dolby Digital 1.0 (Mono)
Italiensk Dolby Digital 1.0 (Mono)

Finsk, Dansk, Svensk, Norsk

Trivia, 2 intervjuer, Trailere, Bildegalleri, Biografier

Enzo G. Castellari

Raimund Harmstorf
Debra Berger
Michel Constantin
Jackie Basehart
Michael Pergolani
Peter Hooten
Fred Williamson
Bo Svenson
Ian Bannen

Internet Movie Database
Trailere