Laura skal starte et hjem for utviklingshemmede barn, og velger seg det gamle barnehjemmet hun selv vokste opp på som det perfekte stedet. Med seg på lasset har hun mannen sin og sønnen Sìmon. Sìmon har alltid hatt en og annen fantasivenn gjennom oppveksten, og foreldrene regner med det er noe han vil vokse av seg. Men da de flytter inn i det nedlagte barnehjemmet, begynner Sìmon og få langt flere fantasivenner, venner som forteller ham om ting foreldrene aldri har nevnt for ham, blant annet at Sìmon snart skal dø. En dag dukker en gammel sosialarbeider opp på døra og blander seg umiddelbart inn i familiens liv og roter rundt på eiendommen i nattens mulm og mørke. Da Laura begynner å undersøke finner hun ut at barnehjemmet har flere hemmeligheter enn hun selv visste om fra sin egen tid der, noe som kommer svært klart for dagen da Sìmon plutselig forsvinner…



Generelt har man grunn til å være svært skeptisk da kjente regissører står oppført som produsenter, og coveret forteller at vedkommende ”presenterer” filmen. Dette er svært sjelden et bra tegn, noe et billass med ”Quentin Tarantino presenterer…”-titler kan vitne om. Da er det godt at det også her finnes unntak. For når Guillermo del Toro presenterer El Orfanato (The Orphanage) er det ingen grunn til bekymring. Regissør Bayona har nemlig fått mer enn bare litt hjelp her, da del Toros fingeravtrykk er lett gjenkjennelig gjennom størstedelen av filmen. Den mørke, men samtidig vakre, stemningen vi kjenner fra blant annet Pans Labyrint er også tilstede her. Filmen er Bayonas klart største produksjon til dags dato, men han legger ikke inn noen dårlig søknad for fremtidig arbeid med El Orfanato.

Det er deilig å se en grøsser komplett blottet for effekter og som heller sørger for å heve pulsen din merkbart med godt komponert stemning og lyd. Det dunker i vegger, det pustes og peses og det er klart at noe slett ikke er som det pleier. Om du bor i et gammelt hus med ymse lyder nattestid vil dette garantert ikke hjelpe på nattesøvnen. Skuespillerne klarer å formidle hjelpeløsheten og skepsisen til det overnaturlige på en svært god måte, men mest imponert er jeg nok likevel av lille Roger Príncep som spiller lille Sìmon. Hans fremtoning som frustrert guttunge med mye i tankene er flott portrettert og troverdigheten er skremmende bra. Slett ikke ille, med tanke på at resten av barna i filmen stort sett går sakte rundt i huset og puster og peser dypt og inderlig mens de leker ”rødt lys”.



Hovedrolleinnehaver Belèn Rueda spiller den tyngede Laura. Måten hun klarer å fremstå som en desperat mor med indre demoner er vakker på en morbid måte, og hun får publikum til å føle omtrent det samme hun selv. En følelse av hjelpeløshet, frustrasjon og en inderlig smerte over at barnet hennes har forsvunnet. Hjemme i Spania er hun stort sett å se på tv gjennom en del forskjellige tv-serier, men at hun virkelig gjør seg godt på film også er en underdrivelse. At hun vil få flere roller i filmer fremover håper jeg sier seg selv, for at hun er dyktig nok hersker det ingen tvil om.

Det som kanskje fascinerer mest med filmen er at man alltid sitter og venter på et voldsomt klimaks, men som avventer lenge med å dukke opp. Du sitter alltid på kanten av stolen og pønsker ut egne teorier om hva som kan ha skjedd. For den gjengse grøsserfantast er historien sikkert fullt mulig å forutse til en viss grad, men filmen blir aldri rent forutsigbar eller kjedelig. Tempoet ligger akkurat passe hele veien, noe som igjen er noe jeg kan trekke paralleller til Pans Labyrint med. En følelsesladet film om det å miste et barn, men en skremmende film om det å gjøre alt i sin makt for å få barnet tilbake.

BILDEKVALITET

At regissør Bayona har satt fokus på lyssetting merkes voldsomt, da alt som rører seg på skjermen er uhyre stemningsfullt og nydelig på sin egen måte. Det merkes lite til støy eller rifter i bildet, og kvaliteten er svært bra på de fleste områder. Filmen er for det meste svært mørk, både i stemning og lysmessig, noe som kan gi et noe ubalansert bilde på de mindre bra skjermene, men om du har de rette innstillingene er det vanskelig å finne noe å trekke for.

LYDKVALITET

Filmen ble omtalt med DTS-sporet som av en eller annen grunn ikke er å finne oppgitt på coveret. Det er stemningsfullt og glitrende balansert når det kommer til å gjenskape hva karakterene på skjermen hører. Lydnivået er akkurat passe høyt og lavt når det kreves, og overgangene mellom kanalene er aldri dårlig. Det eneste jeg føler trekker noe ned er at noe av dialogen virker noe lav. Med tanke på at de fleste av oss her i nord likevel er avhengig av teksten på en spansk film, er ikke dette kritisk, men det ødelegger et lite stykke av det totale inntrykket.

EKSTRAMATERIALE

Vi starter med en introduksjon av regissør J.A. Bayona på et knapt minutt. Roger Princep’s Audition and Reherarsals er første featurette ut, og varer åtte minutter. Den går inn på filmens yngste karakter og utvelgelses- og øvelsesprosessen for å finne ut om han fungerte i rollen. Et skikkelig sjarmtroll i hvert fall. Shooting the Credits er drøye to og et halvt minutt om hvordan de lagde den stilige åpningssekvensen med riving av tapet, mens Sets bruker like lang tid på å finne det rette huset å bruke i filmen. Lighting the Darkness beskriver gjennom fem minutter hvordan lyssettingen spilte en stor rolle som følelsesformidler, mens det er lyden som kommer i fokus under den sju minutter lange The Sound of the Sèance hvor vi går inn på den stemningsfulle seansescenen.

Etter at featurettene er over, følger et intervju med J.A. Bayona og Guillermo del Toro med en spilletid på åtte minutter. Intervjuet i seg selv er interessant nok, men lydopptaket er av utrolig kjip kvalitet, og man skulle nesten tro de snakket inn i en stor bøtte med en liten mikrofon i bunnen. The Lost Film er hele opptaket som ble brukt i filmen for å vise barnehjemmet fra tidligere tider. Videre følger 19 minutter med slettede scener som også inkluderer en alternativ slutt, Animatics og storyboards som går inn på storyboardene og tegningene de brukte før filmingen, og til slutt også en teaser og en trailer.

Slett ingen dårlig bunke med ekstramateriale, men det skal sies at slett ikke alt er like interessant å følge med på.

KONKLUSJON

El Orfanato, eller The Orphanage som står oppført som den norske tittelen, er et godt stykke grøsserfilm som virkelig fortjener å bli sett av alle som liker sjangeren. Stemningsfull, velspilt, skremmende og i et herlig lunt tempo gjør den langt mer skremmende enn svært mange av sine konkurrenter i samme sjanger.

Grøsser   Thriller  

16:9 optimalisert widescreen 1.77:1

Spansk DTS 5.1
Spansk Dolby Digital 5.1

Finsk, Dansk, Svensk, Norsk

Trailer, The Lost Film, Storyboards & animatics, Intervju, 5 featuretter, Introduksjon, Teaser

Juan Antonio Bayona

Geraldine Chaplin
Carmen Lòpez
Belèn Rueda
Alejandro Campos
Fernando Cayo
Roger Prìncep
Mabel Rivera
Montserrat Carulla
Andrès Gertrùdix
Edgar Vivar
Òscar Casas
Mireia Renau
Georgina Avellaneda
Carla Gordillo Alicia
Òscar Lara

Internet Movie Database
Trailere