Clint Eastwood fylte 77 år den 31. mai i år. Hadde han vært en noenlunde normal mann hadde karen gått av med pensjon for 10 år siden og levd herrens glade dager reisende rundt i verden med alpeloff i lomma og fotoapparat på magen. Men Clint er definitivt ikke som alle andre. De siste ti årene har Clint laget intet mindre enn 8 filmer, hvorav vi finner en Oscarvinner for beste film (Million Dollar Baby, og ytterligere to nominasjoner i samme kategorien (Mystic River, Letters from Iwo Jima). Legg til at den gamle regisserte Letters… rygg mot rygg til Flags of our Fathers, så skjønner man at denne karen aldri vil ende sitt liv skyvende på en rulator. Snarere på et filmsett med bootsa på og sigaren i munnviken. La oss heller ikke glemme at denne filmen er spilt inn på originalspråket japansk. En dristig avgjørelse det står respekt av, selv om det vestlige publikum i langt større grad har sett seg villige til å lese undertekster med bølgen av asiatisk film de senere årene.



I film nummer to basert på Stillehavsdramaet mellom amerikanerne og japanerne er vi tilbake i 2. Verdenskrigs siste år, 1945. Soldatene på Iwo Jima jobber på spreng med å grave skyttergraver for å møte amerikanerne på stranda. Men den nye sjefen, General Kuribayashi (Ken Watanabe), har en annen plan. Han beordrer soldatene tilbake og inn i de underjordiske tunnelene under vulkanen på øya. De andre offiserene liker ikke planen til generalen overhodet, og anser han som en feiging som hører hjemme bak et skrivebord. Japanere har en høy æreskodeks, og ønsker å møte fienden ansikt til ansikt.

Men generalen vet at amerikanerne er langt flere enn hans landsmenn, og sannsynligheten for å kunne overleve er langt høyere inni tunnelene. For soldatene går det ikke opp for de fleste at de etter all sannsynlighet vil dø når amerikanerne starter angrepene sine, og for svært mange av dem er dette en langt fra behagelig tanke. Det går ikke lenge før mytteri og overgivelse blir vurdert framfør selvmord.



La meg understreke umiddelbart at jeg ikke har sett Flags…, rett og slett av mangel på tid. Men etter en prat med en kompis som hadde sett begge, skjønte jeg det sånn at Letters… anses som en bedre film, en mer strukturert historie, og en mer tradisjonell krigsfilm. I glimt gjennom filmen får vi se historiene bak brevene til soldatene, og se at det er slett ikke alle som er overbegeistret for å forlate kone og barn for å delta i en krig de med stor sikkerhet vil dø i. Det har gått lang tid siden Eastwood var delaktig i noe machoprosjekt, og det hersker ingen tvil om at hans rette natur heller i helt andre retninger. For selv om man lar seg fascinere av japanernes æreskodeks, er det skremmende å se på deres totale mangel for respekt for menneskeliv, da offiserene skyter soldatene som nekter å ta sitt eget liv.

På den andre siden er Eastwood en smule ensidig i synet sitt på de japanske offiserene. I starten av filmen får vi se en sersjant som banker mennene med en stav på grunn av ”upatriotiske utsagn”. Senere får vi se en som blir stanset av en senioroffiser idet han er i ferd med å drepe to soldater som stakk fra en selvmordsaksjon. For meg virka synet veldig unyansert. General Kuribyashi og hesteelskeren Baron Nishi er fremstilt som to svært sympatiske menn, mens de øvrige offiserene er veldig karikerte i sin iver etter blod.



Bortsett fra denne lille unoten er Letters… en fascinerende krigsfilm hvor Eastwood har brukt flid for å få scenene mest mulig autentiske. I likhet med sin tvillingbror er også fargene svært nedtonet for å minne oss om filmaviser fra æraen, og det fungerer ypperlig. Actionsekvensene er utmerket satt sammen, regissøren vet at man trenger ikke kryssklippe filmen i hjel for å få frem budskapet. Men det mest spesielle med filmen er uansett ikke alle kampscenene. Det er de små øyeblikkene. Som når Nishi finner hesten sin dødelig skadet etter et amerikansk bombeangrep. Eller soldaten som med tårer i øynene løsner håndgranaten og tar sitt eget liv på ordre. Eller det nådeløse drapet av en amerikansk soldat. Og ditto drapet på de japanske soldatene med hvitt flagg i hånden. Det er disse øyeblikkene som forteller noe om hva krig egentlig er. Og Eastwood får frem budskapet uten å måtte ty til slegge.

BILDEKVALITET

Som sagt er fargene veldig nedtonet, noe som fungerer meget bra. Detaljnivået er på topp, ingen synlig sjenanse her.

LYDKVALITET

I motsetning til omtalen av Flags… kan ikke jeg si meg like fornøyd med lyden her. Den virker å være lavt mikset på dialogen, noe som gjør at du må skru lyden vesentlig opp for å høre senter. Dette resulterer selvsagt i at når angrepene kommer, blir dette voldsomt høyt igjen. Irriterende. Bortsett fra dette er det en meget god 3D-følelse over lyden med skudd til alle bauger og kanter.

EKSTRAMATERIALE

Intet på disk 1.

På disk 2 finner vi først en 20 minutters Making of, som er rimelig standard saker med intervjuer.

The Faces of Combat lar skuespillerne presentere karakterene de spiller.

Images from The Frontlines. Fotografier fra filmen presentert med musikk attåt.

November 2006 World Premiere at Budo-kan in Tokyo. Selvforklarende, skulle man tro. Morsomt å se hvor ivrige disse japanske skolejentene er når deres helter ankommer.

November 2006 Press Conference. Også denne fra japan, hvor skuespillere og regissør, manusforfatter og produsent stiller til pressekonferanse.

KONKLUSJON

Letters from Iwo Jima er andre film i Clint Eastwoods eventyrlige koloss av et Stillehavsdrama. En meget god krigsfilm som jeg ikke vil få fullt utbytte av før jeg har sett Flags of our Fathers. Liker du sjangeren kommer filmene høyt anbefalt fra oss på DVDarkivet!

Krig  

16:9 optimalisert widescreen 2.40:1

Japansk Dolby Digital 5.1

Finsk, Dansk, Svensk, Norsk, Engelsk

Trailer, Verdenspremieren i Tokyo, Bildemontasje, 2 featuretter, Pressekonferanse i Tokyo

Clint Eastwood

Shido Nakamura
Ken Watanabe
Kazunari Ninomiya
Tsuyoshi Ihara
Ryo Kase

Internet Movie Database
Trailere