It’s a long, lonely journey from birth to death.

Blake (Michael Pitt) er en musiker på flukt fra sitt eget liv og sin egen karriere, sterkt plaget av desillusjoner, ensomhet og dop. Filmen viser oss hans desperate forsøk på å rope om hjelp, samtidig som han fjerner seg helt fra andre mennesker. Personer kommer og går uten at de ser ut til å engasjere seg nevneverdig i han, deriblant de som kaller seg hans venner. Gus Van Sant er kreditert for regi, manus og klipp i filmen han har dedikert til Kurt Cobain, Nirvana-vokalisten som tok sitt eget liv i 1994. Historien er løselig basert på Cobains siste dager, men er ingen direkte filmatisering. Den var med i hovedprogrammet i Cannes i 2005 og ble nominert til Gullpalme.

I kollega Thomas sin anmeldelse av en av Van Sants tidligere filmer (Elephant), og kommentarene som er lagt til på den, er bruken av kamera og klipp omdiskutert. Jeg har ikke sett den filmen selv, men ut i fra det jeg klarer å lese meg til er mye av de samme teknikkene benyttet i Last Days. Jeg tror vi egentlig kan konkludere med en gang ved å si at Harris Savides kameraføring og Van Sant sin regissering er alt annet enn standardvare, for eksempel ved at to scener gjentas på et senere tidspunkt. Den ene vises med parallellhandling i naborommet, og den andre vises i en lengre utgave. Dette noe særegne grepet falt ikke helt på plass i mitt hode første gangen, men med litt pusterom før gjennomsyn nummer to ramlet det ned som en naturlig brikke i puslespillet. Et annet eksempel er to personer som kjører bil og snakker med hverandre. Bilen har kamera montert foran på panseret, og de to figurene filmes gjennom frontruta i en vinkel som gjør at vi bare glimtvis får se ansiktene deres, mens det i det aller meste av tiden vises refleksjoner i ruta fra omgivelsene langs veien.



I tillegg er det lange tagninger og dertil hørende få klipp, det er sakte kamerabevegelser, utsnittet kan godt kutte en figur rett over haka, handlingen kan fortsette ut av bildet mens kameraet stopper opp, og fokuset skiftes omtrent ikke mellom klippene. Sammen med det nesten totale fraværet av dialog og det helt totale fraværet av pålagt musikk skulle man tro at fremdriften ville ramle helt i sammen, men det gjør den ikke. Riktignok er det et par steder hvor handlingen foregår langt bak i bildet uten at bildet har dybdefokus, og som dermed begrenser skildringen fra skuespillerne, men utover det opplever jeg ikke filmen som kjedelig et eneste sekund.

Tilstede under innspillingen hadde de Thurston Moore fra bandet Sonic Youth som musikalsk rådgiver, og han ble så imponert over Pitt sin gitarimprovisering at det etter hvert førte til at Pitt startet bandet Pagoda (i hvert fall i følge bandet sin hjemmeside). Dette var for så vidt en digresjon i forhold til filmen, men det forklarer hvorfor det musikalske oppleves så autentisk her. Skuespillere som skal spille både gitar og trommer (eller andre instrumenter for den saks skyld) uten å egentlig kunne spille er fryktelig irriterende å se på når man ikke er helt fri for musikalitet selv, men det vi får se i denne filmen er fullstendig overbevisende. Det brukes som sagt ikke noe musikk utover det som foregår i handlingen, og det som brukes er skrevet av Rodrigo Lopresti, i tillegg til Pitt selv, og passer godt til handlingen den inngår i.



Filmens desiderte høydepunkt for min del er en scene hvor det jeg har omtalt i de to foregående avsnittene er kombinert på en perfekt måte. Omtrent midtveis i filmen kommer nemlig Blake med en reaksjon som er et eneste stort rop om hjelp, utført på følgende vis: han er i øvingsrommet i første etasje i det store og ærverdige huset. Først spiller han et komp på rytmegitar, som ved hjelp av opptaksutstyret i øvingsrommet repeteres. Han går videre og gjør det samme med vokal og sologitar, før han avslutter med å legge på trommer. Alt dette filmes utenfra i en sammenhengende tagning på 8 minutter, hvor kamera beveger seg sakte men sikkert vekk fra huset. Det er sårt, og det er stygg-vakkert. Det er rett og slett filmkunst av beste kvalitet! For øvrig er denne scenen viet en stor plass i ekstramaterialet (kalt the long dolly shot, da det er filmet med kamera og fotograf plassert på en skinnegående tralle som kalles for dolly). Van Sant har regissert flere musikkvideoer, bl.a. for Red Hot Chili Peppers og David Bowie, så han er ikke helt uten erfaring på området.

Skuespillet er i all hovedsak svært godt. Michael Pitt klarer å skildre den meget komplekse rollefiguren utrolig bra. Det kunne fort ha bikket over til det komiske, men både han og de andre rolleinnehaverne klarer å unngå det. Et par av birolleinnehaverne har sine øyeblikk med noe overspill, men det er absolutt ikke fremtredende. Dialogen er minimal så det holder, så filmen krever en stor porsjon tålmodighet. Manuset til Van Sant bestod stort sett bare av de tykke strekene, mens detaljene ble tegnet inn av alle involverte etter hvert som innspillingen gikk fremover. Han tillater en høy grad av improvisering blant skuespillerne, og det gjør at de får til en ekstremt realistisk og troverdig fremstilling av sine respektive rollefigurer. Produksjonsdesignet er utført perfekt ned til minste detalj,

IMDb har en lang rekke med trailere du kan kikke på.

BILDEKVALITET

Siden filmingen er utført så særegent er det vanskelig å sammenlikne bildekvaliteten med andre filmer, men utover at fargene er ganske blasse finner jeg ikke stort å trekke på. Menyen er god og oversiktlig. Når det gjelder formatet på bildet angir omslaget 2.40:1, men det stemmer ikke. Filmen er skutt i Spherical 1.37:1 og vises her i optimalisert 1.85:1.

LYDKVALITET

De bakre høyttalerne har en svært rolig dag på jobb med denne filmen, men det som presenteres i front er en nydelig miks av korrekt gjengitt tale (i form av at Blake mumler titt og ofte med seg selv) og kreativ fremhevelse av rekvisittlyder (for eksempel subbende sko, tikkende klokke og tutende tog).

EKSTRAMATERIALE

Om innspillingen av Last Days:
En 20 minutters bakomfilm som er kort men svært informativ, og har akkurat passe med klipp fra filmen. Både regissør, skuespillere, fotograf og produsent forteller.

På settet: Gus Van Sant’s Last Days: The Long Dolly Shot:
9 minutter om filmingen av den lange dollyscenen. Det er alltid artig å se hvordan en produksjonsstab jobber under innspilling.

Musikkvideo Happy Song:
Michael Pitt, som spiller Blake i filmen, har skrevet en hyllestlåt til Nirvana, filmet som en musikkvideo med skuespillerne. Lydsporet fremføres av Pitts tidligere nevnte band Pagoda.

Bortklippet scene 38x:
Dollyscenen, som jeg nå har nevnt opp til flere ganger, vises her sammenhengende med et statisk B-kamera, plassert i taket over instrumentene. Jeg blir bare mer og mer imponert over denne scenen, men er samtidig glad for at Van Sant valgte versjonen i filmen. Det verste som kunne ha skjedd var at han hadde kryssklippet mellom A- og B-kamera, men slik som han og fotograf Savides forklarer sine intensjoner i bakomfilmen tviler jeg på at det i det hele tatt var et alternativ.

Oppsummering: I antall minutter er det ikke så mye, men i innhold er det veldig bra. Et kommentarspor vil nok noen savne, men jeg synes ikke det passer i en så vidt saktegående film hvis formål er å la seeren danne sine egne inntrykk. Ekstramaterialet er ikke tekstet.

KONKLUSJON

Har du svakt hjerte og liten tålmodighet vil du sannsynligvis ikke overleve å se denne filmen. Last Days er et minimalistisk filmatisk kunstverk signert Gus Van Sant, med glimrende skuespill, saktegående kameraføring og krevende regissering. En høyst særegen film som sannsynligvis går inn i kategorien ”elsk eller hat”, og for mitt vedkommende ble det tvetydighet ved første blikk og kjærlighet ved andre blikk.

Drama   Musikk  

16:9 optimalisert widescreen 1.85:1

Fransk Dolby Digital 2.0 (Surround)
Engelsk Dolby Digital 5.1

Ungarsk, Tyrkisk, Fransk, Finsk, Dansk, Svensk, Norsk, Engelsk

Bortklippet scene, Musikkvideo, Bakomfilmer

Gus Van Sant

Michael Pitt
Lukas Haas
Asia Argento
Scott Green
Nicole Vivius
Ricky Jay
Ryan Orion
Harmony Korine
Kin Gordon

Internet Movie Database
Trailere